Det er mye i verden som ikke mange liker, eller som blir sett ned på av visse som føler de vet bedre. Det er noe som spesielt manifesterer seg i kunst, fordi de som på en måte sitter i høysetet i kunstverden ofte er konservative folk som vet hva de liker, og forandrer ikke mening lett. Ofte betyr det hvite, gamle menn, og kvinner, og det gjør det relativt vanskelig for ny type av kunst å bryte i gjennom. Spesielt for en generasjon som på mange måter sliter med å definere seg selv, da det finnes så utrolig mange ulikheter og at mange nye impulser får komme frem. Da blir det vanskelig med en enhetlig generasjon, slik vi kanskje har sett tidligere generasjoner være.
Vi tenker så klart på i all hovedsak gatekunst, og mer nøyaktig, graffiti. Eller som noen litt eldre medlemmer i vårt samfunn liker å kalle det, vandalisme. Og på en måte så kan man forstå hvorfor de sier det, fordi noen av «verkene» til disse «artistene» er ikke akkurat mer enn det. Det er ganske tilfeldige saker som de tegner og som gjør det hele litt meningsløst. Det er dog andre som gjør det langt bedre, i visse tilfeller politisk, og som bruker det som en slags protest mot samfunnet, eller status quo, som det også kalles. Det var spesielt på 70- og 80-tallet at dette begynte å bli noe som folk fik oppmerksomhet for, og da i New York. New York var en svært viktig for det aller meste, og er vel det enda. Etter hvert så har det kommet mer i mainstream media, spesielt ved hjelp av musikkartister som omfavnet dette fenomenet i større grad.
En av de viktigste figurene i dette er Banksy, som er en person folk ikke vet navnet på og som er basert i England. Han bruker dette som et våpen mot situasjonen som den er i dag, og ofte bruker han satire og humor som sin metode. Det er viktig å se på dette, på gatekunst i og for seg, fordi det forteller mye om hva stemningen er i folket, og om ikke det er viktig å høre på, så er ingenting det. Så neste gang du ser graffiti på gata, kanskje du setter mer pris på det?
